MANAGEMENT

30 år tett på Norges mest folkekjære artister

Ole Waage. Foto: John Berge, Scenemagasinet.no ©

OSLO: I starten av Karl Johans gate ligger et kontorlokale hvor viktige deler av musikk-Norge har vært ledet helt siden 1971. Ole Waage (50) har høsten 2018 vært med i 30 år. Her er managerens historie!

Vi skriver det sene 80-tall.

ANNONSE FRA NNNN:

Mossingen Bjørn Ole, som bare kalles Ole av venner, familie og forretningsforbindelser, var i ferd med å bli kokk og nettopp ferdig i militæret.

Så fikk han en telefon fra Nama Management & Events AS (NAMA)-gründer Mathias Årskog:

«Jeg trenger turnéleder.»

Ole sa ja og reiste rundt i en sliten Caravelle, land og strand med den sørkoreaske gruppen Koreana. De fikk en stor verdensslager med «Hand In Hand», som ble laget til åpningsseremonien til sommer-OL i Seoul i Korea i 1988.

Det ble rene katastrofen. Ingen ville komme og se Koreana fremføre sine sanger.

– Jeg hadde null peiling, men visste hvor vi skulle, hehe.

Ole hadde det gøy, og dro deretter ut på landeveien med Dr. Hook og Boney M. og fikk smaken på det søte turnélivet.

Han fikk sett «land og strand» og et kjapt innblikk i rock’n roll livet til den britiske doktoren.

Inne på kontoret i Karl Johans gate 2 satt eks-Unit Fiver Tore Hansen sammen med Mathias Årskog i en skodde av sigarettrøyk.

Ole Waage har holdt til på dette kontoret på Karl Johans gate i Oslo siden 1988. Nå er røyklukten borte – kun snusboksen er igjen! To øverste foto: Privat.

Årskog ga seg, og dermed var det Hansen og Waage som styrte skuten av gårde med 90-årene i sikte.

Det var da begrepet «raider» begynte å komme inn i bildet. Eller «tilleggskontrakt», som det egentlig heter på godt norsk.

Dum Dum Boys var blant de første som begynte å stille krav. De ville ha mindre spilletid, 90 minutter fremfor tre timer, og bærehjelp.

Men de fleste arrangørene leste ikke så nøye gjennom «raideren». Da gjaldt det å skrive noen ublu krav, slik som «en bolle med rød non-stop».

Da kunne Nama-duoen være sikre på at de faktisk leste alt og så ringte de ildsinte til Oslo-kontoret. De svarte rolig at den delen kan styrkes bare de fikset de andre mer rimelige kravene.

Ole Waage beskriver utviklingen i spillesteder på følgende vis: På 70-tallet var det ofte samfunnshus. På 80-tallet var det danserestauranter og diskotek, klubber og så kom puber med scener. På 90-tallet dukket kulturhusmarkedet opp. Det var regnet som mer «finkultur», og gruppene kunne ikke fremføre samme konserter der, som på de andre stedene.

Kathrine Gilbu (booking) og Silje Mathiesen (økonomiansvarlig) i Nama Management & Events AS. Foto: John Berge, Scenemagasinet.no ©

Fra år 2000 eksploderte antall lokale musikkfestivaler.

– For musikkens skyld ble det «halleljuja» for mange av bandene. Den tekniske standarden i dette landet er skyhøy. Lill Babs – en dame som hadde vært med lenge, hun kjente Beatles, og Sammy Davis Jr. var hennes venn – var veldig imponert av standarden da hun opptrådte for siste gang i sitt liv på Chat Noir, forteller Ole Waage.

– Da kulturhusene ble en realitet var det litt Klondyke. Det kunne ringe en kommunalt ansatt kulturhussjef og bestille artister. De spurte ikke engang om prisen, eller kontraktene!

Nå er Ole minst mulig ute i felten og har ikke vært på norgesturné på ti år.

Fra det glade 80-tall. Ole Waage og Ray Sawyer fra Dr. Hook & the Medicine Show. Foto: Privat.

Det tar 40 minutter med toget fra Moss til Oslo. Der har han bodd siden 1993.

– Det er nok en av årsakene til at jeg fortsatt er i bransjen. Jeg skal hjem. Jeg ble ikke sittende rundt bordet på Smuget. Vår jobb som management er ikke der. To av de jeg har lært mest av er Jon Eikemo og Harald Heide Steen Jr. Harald lærte meg timing, og Jo lærte meg dramaturgi.

Ole Waage ble kalt «pappa» av Harald Heide Steen Jr. Foto: Privat.

Harald Heide Steen Jr. presenterte da unge Ole Waage som «faren min».

– Jeg tok det kjempealvorlig at Harald beskrev meg som «min mann i krigen». Jeg savner ham veldig. Han var bare snill, og et fonetisk geni med en unik timing. Jeg hørte ham aldri si et vondt ord om noen.

Ole er født i 1968, og dermed kunne han med en viss sannhet si «68-generasjonen» da folk via telefon spurte ham om alderen:

– Et bra år å bli født i. Jeg syntes det var krise å være så ung!

30 år etter starten er det en helprofesjonalisert bransje, og ikke like mye rock’n roll, medgir Ole. Ingen ødelagte hotellrom.

– Artistene vet at på godt og vondt så spres informasjonen kjappere nå enn før.

– Og svartpenger er det vel ikke noe av nå som alt går via billettsystemer?

– Svart økonomi. Hånden på hjertet: vi var aldri i nærheten. Men det var mye kontanter før, ja. Utfordringen vår gikk «på døra-avtaler». Vi var på tur og stoppet et sted, for eksempel Sogndal, om vi hadde en kveld ledig på vei til Bergen. Da måtte man sitte i døra og følge med så man ikke ble lurt.

Ole Waage og Ole Paus. Foto: Privat.

Tore Hansen døde i en alder av 63 år, av leverkreft, i 2013. Da hadde han allerede gitt seg i Nama, i 2008.

– Tore ble mentoren min i bransjen. Han var en av de første som sang på nord-norsk dialekt og fikk det til, å svinge. Det var godt håndverk.

Ole anerkjenner også Tores innsats i organisasjoner som Norsk artistforbund og TONO.

Han ville ikke at artistene skulle bli lurt, slik det en gang ble med platekontrakter hvor de signerte fra seg alle rettigheter.

Ole Waage, Kathrine Gilbu og Silje Mathiesen i Nama Management & Events AS. Foto: John Berge, Scenemagasinet.no ©

Managementet er gjerne plassert mellom «børs og katedral», og vil det beste for alle parter, mener Ole: artistene, arrangørene og publikum, selvsagt.

Nama jobber kun med «godt voksne artister». Ole har sagt nei til flere kjente navn, blant annet satt AQUA på kontoret på 90-tallet og spilte «Barbie Girl» før det ble en slager.

Ole Waage og Benny Borg. Foto: Privat.

De siste årene har Ole forsøkt å få flere av artistene i stallen ut av komfortsonen, og gjøre noe nytt og annerledes.

Benny Borg tok Elvis-imitasjonene og laget et show om hele Elvis’ karriere, og siden ble det tolkninger av Johnny Cash og Cornelis Vreeswijk.

Åge Aleksander med kassegitar var ingen lett sak å få til.

– Det er få artister jeg har kranglet så mye med som Åge. Han ville ikke være «kassegitartrubadur». Hva i helvete holdt jeg på med, sa han da jeg foreslo en akustisk setting. Han vil jo spille i rockeband, vet du. Men det ble suksess, sier Ole og smiler lunt.

Ole Waage (nr. tre fra venstre) sammen med The Blues Brothers Band.

– Tekstene forteller ofte om hvem artisten er. Det verste jeg vet er å se en formidler jeg ikke tror på.

– Skjer det?

– Det har skjedd ofte, også med folk jeg har jobbet med. De fleste artistene er jordnære og varme mennesker, sier Ole.

– Litt flåsete kan vi si at vi nordmenn liker egentlig ikke popstjerner. Vi liker folk vi kan hilse på på gata, som har levd et liv og som har noe å formidle. De fleste av norske artister er på jorda, slik.

Ole Waage sier at Nama vil nå «folk flest», de som rusler forbi kontoret i Karl Johan, og alle de som lever og bor utenfor de store byene.

Nivået på norske spillesteder, og kulturhusene især, synes Ole er utrolig godt innen lyd, lys og fasiliteter.

– Det finnes jo nå et kulturhus rundt nesten hver sving. Utfordringene disse stedene har er å få dyktige ledere som klarer å bygge egne produksjoner. Akkurat nå er mange av kulturhusene ganske så like, og de hiver seg på suksessene. Man bør ikke bare bestille det populære, men også vise frem bredden og ta sjanser på ting som ikke alltid gir utsolgte hus.

Ole Waage inne på kontoret høsten 2018. Foto: John Berge, Scenemagasinet.no ©

– Hvordan føles det å runde 30 år som manager?

– Jeg valgt å bli sittende fordi jeg trives med å jobbe med mennesker i kreative prosesser, når de lager plater og forestillinger. Jeg sitter med ærefrykt fortatt. Og jeg tror jeg kan tilføre dem noe. Men selv verken synger eller spiller jeg. Jeg vet at de man møter på oppturen også er der på nedturen. Så jeg gjør alt for å gjøre det beste jeg kan gjøre. Men av og til er det ting som er knallbra, men som folk ikke vil se og høre. Vi har hatt produksjoner som vi har vært så stolte av og så har det ikke kommet folk. Det føles urettferdig, men slik er det. En artist er aldri bedre enn den siste konserten. De må fornye seg og være sultne.

– Veien videre?

– Vi skal satse på kulturhusproduksjoner, med dee gode kjente merkevarenavnene og barne og familieunderholdning.

– Hva med nyere, yngre artister?

– De skal vi jobbe med de når de er fylt femti, er godt voksne og ikke popstjerner mer, hehe!

Finn Kalkvik og Ole Waage. Foto: Nama.

FAKTA:
Nama Management & Events AS
Karl Johans gt 2
0154 OSLO
Telefon: 22 42 00 00
Nettside: www.nama.no
E-post: post@nama.no

Blant de mange artistene i stallen til Nama Management & Events AS finner vi blant annet Hans Rotmo, Bjarne Brøndbo, Trond Granlund, Finn Kalkvik, Benny Borg, Boney M, Bjøro Håland, Jørn Hoel, Stephen Ackles, Bjelleklang, Baccara, Gråtass, Jørn Hoel og Frikk Heide-Steen, med flere.

ANNONSE
Si din mening om denne artikkelen

kommentarer

Powered by Facebook Comments

Du vil kanskje også like