ARTISTOMTALE

Albrigtsen var så dårlig at han ikke orket spille gitar – nå lader han opp til stor comebackkonsert

Steinar Albrigtsen med en av sine mange gitarer – som han en tid ikke hadde ork til å ta i. Nå er han imidlertid på vei tilbake til to store konserter i august og september på bluesfestivalene på Notodden og Hell. Foto: Promo.

– Stemmen begynner å komme tilbake, sier Steinar Albrigtsen (62), som trimmer til lyden av egne 90-tallslåter for å komme i form til to store konserter til sensommeren 2019.

Den folkekjære artisten startet karrieren med å reise rundt i Nord-Norge på 80-tallet og synge gamle blueslåter under navnet Stoney Albright.

Når han nå gjør sin første, store konsert etter at kreften rammet i 2018 – og han måtte gjennom et år med omfattende kreftbehandling – skjer comebacket passende nok på bluesfestivalen på Notodden.

På avslutningsdagen 4. august stiller Steinar Albrigtsen Allstars band under tittelen «Revival Concert».

Selv betrakter han konserten som «en feiring av den musikalske reisen han fortsatt er på».

Steinar Albrigtsen er tilbake etter kreftsykdommen – og stiller på Notodden i august som sin første store konsert. Her fotografert da han laget bestillingsverk for bluesfestivalen for et par år siden. Foto: Gitte Johannessen / NTB.

90-tallsgodlåter

– Det er en stor ære å avslutte selveste Notodden Bluesfestival, sier Albrigtsen om søndagskonserten, som i en årrekke har vært arrangert som et samarbeid med fagbevegelsen under navnet «Somlige går i trasiga skor».

Og den sangen tenker han på å fremføre når han entrer scenen i august.

– Jeg er en stor Cornelis Vreswijk-fan, det har jeg vært siden jeg først tok i en gitar, sier Albrigtsen, som vil ha med seg en rekke gjester på scenen når han fremfører høydepunkter fra hele karrieren – både americana og blues.

To av de viktigste musikerne fra hans rootsheltperiode fra tidlig 90-tall, Øyvind Madsen og Rune Arnesen, skal spille med på gamle godlåter som «She Belongs To The Rain» og «Till The Morning Comes».

Andre gjester blir Ernst Nikolaisen, Monika Nordli og Notodden-knippet Morten Omlid, Espen Fjelle, Ola Torgeir Kopsland, Espen Fjelle og Jostein Forsberg.

På konsertscenen har Steinar Albrigtsen hele tiden sørget for å holde kontakt med bluesrøttene – som her på den legendariske Oslo-klubben Muddy Waters, der han i hyllet bluesheltene sine under en konsert tilbake i 2004. Foto: Gitte Johannessen / NTB scanpix.

– Livet er tøft

– Det er en ære også for Steinar å kunne komme tilbake på en så stor scene. Vi spilte noen små konserter i januar, men det var noe prematurt og vi måtte ta en pause. Men vi prøver litt sakte i sommer, vi tøyser og kaller det arbeidsutprøving, sier kone, støttespiller og medmusikant Monika Nordli.

– Livet er tøft, sykdom og elendighet kan ramme hvem som helst. Man blir kanskje litt mer ydmyk på livet, og takknemlig, sier Nordli, med referanse til solidaritetstemaet som preger «Somlige går i trasiga skor»-konsertene.

Etter bluesfestivalen på Notodden spiller Steinar Albrigtsen også på Blues in Hell lørdag 7. september. To bluesfestivaler for ham som i manges øyne – og ører – var selveste rootskongen?

Det er da Steinar Albrigtsen minner om at han var bluesmusikant da han fikk platekontrakt.

Mykere kanter

– Debutplaten ble mer country, Men musikerne var fra helt andre sjikt enn hva vanlig var i datidens country, så det ble ganske hippe saker. Det var ikke tilfeldig at «Alone Too Long» vant Spellemannpris! sier Albrigtsen, og påpeker skarptrommesynkoper som countrymusikken ikke hadde hørt maken til da platen kom i 1990.

– Jeg hadde med én Mississippi John Hurt-låt, og jeg sa til både publikum og meg selv at jeg alltid skulle ha med en blueslåt på skivene mine fremover. Det har jeg faktisk hatt. Det er så mange som er opptatt av sjangre, men for meg handler det ikke om musikksmak. Det er bare god eller dårlig musikk, sier han og legger til:

– Når man blir eldre, utvanner slike ting seg. Både politisk og musikalsk blir man mykere i kantene.

Steinar Albrigtsen tar med seg kone og samarbeidspartner Monika Nordli på scenen på Notodden i august – sammen med en rekke andre musikalske gjester. Foto: Gitte Johannessen / NTB.

Gadd ikke spille

Tidlig i karrieren skrev Steinar Albrigtsen en blueslåt om hvordan man ikke trengte psykolog når man hadde en gammel gitar. Men det holdt ikke da sykdommen rammet i fjor.

– Jeg var så dårlig at jeg til og med ikke gadd å spille gitar, forteller Albrigtsen.

– Nå er jeg blitt inspirert; det er varmt i været, det er vår, det er medvind og solen i ryggen. Jeg har oppdaget at jeg har veldig mange fine gitarer. For meg betyr de mye: De har sin historie, de er som barn, med ulik personlighet og sjel. Jeg kan bruke en gitar på den låten, fordi den låter hvassere enn den som er rundere og snillere.

Ut på tur

Samtidig har han begynt å gå gjennom sine egne, gamle låter, som han skal øve inn for konsertene.

– Jeg går turer for å få opp fysikken igjen, etter at jeg gikk veldig ned i vekt og ble litt slapp. Da går jeg med headset og hører på min egen musikk fra 90-tallet. Heldigvis synger jeg ikke høyt! ler han og forteller at stemmen er på god vei tilbake.

For mannen med fløyelsstemmen mistet den for en periode.

– Det var et supermareritt da det skjedde. Jeg tenkte «hva skal jeg gjøre nå, må jeg begynne å skrive bøker»? Eller lage instrumentalmusikk?

– Nå har jeg solen i ryggen igjen, sier en opplagt Steinar Albrigtsen, som nå trener for å komme i form til augustkonserten på Notodden. Arkivfoto: Gitte Johannessen / NTB.

Stemmen sa fra

Det var faktisk stemmen som først var trøblete, oppsummerer Albrigtsen den tøffe tiden i 2018.

– Det var en kroppslig funksjon som sa ifra at jeg burde sjekke hele systemet. Hadde jeg ikke mistet stemmen, ville jeg nok latt det skure og gå. Jeg gikk til en øre,- nese halsspesialist først, som fant at stemmebåndene var slitne. Jeg plagdes med andre ting i tillegg, og bestilte time siden jeg på en måte var kommet nærmere helsevesenet, forteller artisten.

– En måneds tid etter operasjonen, da jeg var kommet ut av sykehuset, så satt jeg her på sofaen og merket at det var greit å ta en gitar og begynne å tralle litt. Jeg startet litt rolig med Don Williams-låter, som ligger veldig dypt i registeret, slik også Johnny Cash gjør. Så arbeidet jeg meg oppover, for å se hvor høyt jeg klarer å gå. (NTB)

ANNONSE

Si din mening om denne artikkelen

kommentarer

Powered by Facebook Comments

Du vil kanskje også like