ANMELDELSE

Anmeldelse: Ennio Morricone (Telenor Arena)

The Maestro besøkte Norge en kald vinterdag i 2019, men inne i Telenor arena ble kroppene til tilskuerne varme. Av fantastisk musikk.

Det å skulle oppleve «The Maestro» – Ennio Morricone med sitt orkester live – er en opplevelse jeg har grugledet meg til.

ANNONSE

Rett og slett fordi forventningene har vært skyhøye. Ikke bare til spillelisten, men også selve fremførelsen og sist men ikke minst, hvordan Telenor Arena ville fungere til en slik type konsert.

Skuffelsen uteble derimot, men ikke uten noen kommentarer.

Foto: John Berge, Scenemagasinet.no ©

Ennio Morricone kom inn i mitt liv gjennom Sergio Leone og hans dollar-triliogi med Clint Eastwood. Tidlig i tyveårene så jeg disse filmene for første gang, og de krøp raskt inn under huden min. Karakterene, historiene, scenografien, fotoarbeidet, skuespillerne og sist, men viktigst av alt – Ennio Morricone. Det er umulig å snakke om Morricone uten å snakke om Leone, og omvendt.

I årenes løp har derimot interessen for film, og musikk utviklet seg. Den perfekte symbiosen av Leone og Morricone, har bare blitt brutt av nettopp denne utviklingen.

Telenor Arena klar for den italienske mesteren. Foto: Per Mork, Scenemagasinet.no ©

Jeg så flere og flere filmer hvor Morricone stod for musikken, men andre enn Leone sto for regien. Nå har riktignok mengden av filmer jeg har sett med Morricone vært såkalte eurowesterns, men jeg har oppdaget Morricones talent for filmmusikk mer og mer. Og på samme måte gjorde jeg flere viktige og vakre oppdagelser under konserten.

Mesteren på vei til dirigentstolen. Foto: Per Mork, Scenemagasinet.no ©

Den italiensk/sovjetiske filmen, «The Red Tent» med Sean Connery og Claudia Cardinale er en film jeg aldri har hørt om og heller aldri hørt musikken fra. Dette ble et stort høydepunkt i løpet av konserten.

Morricones talent ligger blant annet i det eksperimentelle og hvordan han bygge melodier lag på lag, akkurat slik en filmhistorie utvikler seg. En film er ikke statisk og det er heller ikke Morricones musikk. Dette er i så måte tydelig filmmusikk, men fremført med et orkester på denne måten, så kan jeg ikke si noe annet enn at det fungerer til det fulle.

Den italienske mesteren (90) i aksjon på Telenor Arena. Foto: Per Mork, Scenemagasinet.no ©

Det hele startet med «The Untouchables», etterfulgt av tre låter fra «The Red Tent». Som tilskuer og uten å ha sett på spillelisten, kunne jeg med visshet tenke hva som ville komme lenger frem. Først fire låter senere («1900», «Tie Me Up! Tie Me Down», «Ostinato, Ricercare per un’immagine», «Nostromo») skulle min visshet bli tilfredstilt.

Segmentet «The Modernity of the Myth in Sergio Leone’s Cinema» ble innledet med «The Man with the Harmonica» fra mesterverket «Once Upon a Time in the West».

Og her slo gåsehuden til for fullt. Tett etterfulgt av tre låter fra det tredje kapitlet i Leones dollar-triliogi, «The Good, the Bad and the Ugly»: Tittelsporet fra filmen, «The Fortress» og «The Ecstasy of Gold». Sistnevnte fra sluttscenen i filmen ga meg gåsehud fra føttene og langt opp i nakken. Dette var også låten som så langt i konserten lignet mest på originalen. Og dette kan jo noen ganger være en utfordring med ting live, men her var det ikke et nevneverdig problem.

Foto: John Berge, Scenemagasinet.no ©

Etter en pause brakte Ennio Morricone sin Academy Award, eller Oscar-statuett om du vil, ut på scenen i all sin prakt. Ikke i praksis, med å ta med seg selve statuetten, selvsagt. Men i form av The Hateful Eight.

Vi snakker selvsagt om låten «Stage Coach to Red Rock» fra Tarantino-filmen «The Hateful Eight». Igjen en låt som bygger seg opp lag for lag. Et langt og komplekst stykke, nesten åtte minutter langt. Etterfulgt av dette fulgte en rekke flotte komposisjoner fra filmer som «The Battle of Algiers», «Citizen Above Suspicion», «The Working Class Goes to Heaven» og «Casualties of War».

Igjen gjorde jeg flere nye oppdagelser blant disse, og nye filmer vil bli sett i nær fremtid. «The Mission» har noe av det fineste som Ennio Morricone har komponert, og sånn sett sparte han noe av det flotteste til slutt. Hele tre låter avrundet kvelden og «Gabriel’s Oboe», som er kremen på Morricones kake, satte mye følelser i sving blant tilskuerne. Rundt meg på alle kanter snufset flere som åpenbart ikke klarte å holde tårene tilbake.

Etter dette var det slutt, men ikke helt. Tre ekstranummer ga oss mer fra «The Maestro» før han forsvant ut i den norske vinterkulden. Til min store overraskelse var to av låtene repriser av hva som ble spilt tidligere i konserten. Det har jeg aldri opplevd før, men når den ene var «Ecstasy of Gold», ja da klager man egentlig ikke. Og her kom tårene i strie strømmer. Og som ekstranummer ble den vakreste komposisjonen fra Morricone pakket ut i all sin prakt. «Cinema Paradiso» avsluttet en fullkommen konsert fra en fullkommen komponist av filmmusikk.

Som konsertarena, kan jeg ikke klage på Telenor Arena. Riktignok kunne det muligens ha vært bedre i konserthuset eller operaen, men arenaen på Fornebu innfridde som arena for Ennio Morricone. Kun få steder registrerte jeg skjemmende gjenklang i lokalet.

Ennio Morricone dirigerer. Foto: Per Mork, Scenemagasinet.no ©

Om spillelisten må jeg si at jeg savnet noe fra «Once Upon a Time in America», men det har visst andre tilskuere fått på noen av de andre konsertene han har holdt.

Personlig kunne jeg vel ønsket mer fra western-filmen, men har forståelse for at alle må tilfredsstilles. Forventningene innfridd altså, så jeg ruller glatt en femmer på terningen. Litt endringer på spillelisten og det hadde blitt en sekser.

Anmelder Lars Johnsrud (t.v.) sammen med kameratene Endre Snildal (midten) og Trond Ola Wiigen (t.h.). Wiigen sier dette om konserten: Det var en meget bra og til tider mesterlig konsert av en av de største filmkomponistene med en bredde få kan vise til. Musikken til filmen «The Red Tent», som jeg ikke kjente til fra før gjorde inntrykk med gåsehudstemning. I begynnelsen følte jeg det var litt langt mellom de mest kjente verkene hans, men revurderte det etterhvert da jeg følte at en del ukjente verk for min del trenger å få plass og bli spilt. En mesterlig framførelse av «Ecstasy of Gold» fra «The Good, the Bad and the Ugly», med den fantastisk kraftfulle stemmeprakten til sopranen Susanna Rigacci, gjorde inntrykk. Jeg savnet musikk fra «Once Upon a Time in America» og kanskje en liten bonus med musikk fra en av Argentos tidligste filmer. Men med over 500 komposisjoner i sin karriere er det vanskelig å få plass til alt i løpet av en konsert.

ANNONSE

Si din mening om denne artikkelen

kommentarer

Powered by Facebook Comments

Du vil kanskje også like