ANMELDELSE

Anmeldelse: Keane

Keane har hatt godt av å ha noen års pause. Spillegleden var upåklagelig, vokalen suveren og lyden eksepsjonelt god, da de nylig besøkte Norge.

Vokalen først. Tom Chaplin (40), sylslank og i toppform, er langt unna den andpustne (andungen), smådvask og småfeit tenåringsgutt uten popstjernenykker og look, som ble med i gruppen – som da het The Lotus Eaters – sammen med kameratene Tim Rice-Oxley (tangenter) og Richard David Hughes (trommer) i 1997. Siden debuterte de med albumet Hopes and Fears i 2004.

ANNONSE FRA NNNN:

Mens Mr. Chaplin før, «på plate», og live, trakk pusten så dypt mellom hver setning i sangene at jeg nesten fikk «anfall» av å høre på (litt á la Michael Jacksons hang til å «hikke», uten sammenligning for øvrig) – er Mr. Chaplin nå mesterlig.

Han synger så fantastisk bra at det er bare å bukke og takke.

Gjennom hele konserten på nesten to timer var det alt annet enn anpustent – det var klokkerrent, pitch og intonasjonsmessig på topp, og mannen er enda flinkere enn som så!

For ikke bruker han monitor med tekster. Ikke fikler han heller med øreproppene og mottakeren i beltet, kun én eneste gang så jeg han gjøre en justering.

Det er i stor grad nerdenes hevn på scenen på Sentrum scene.

Med en hovedkomponist Tim Rice-Oxley bak tangentene, som han stadig vrir til med allskens fuzzbokser for å skape inntrykket av gitar, på utvalgte låter. Gitar ellers er det lite av, men så har da også Keane fokusert på piano.

Det verste er at det fungerer som f …

Dette moderne forsøket på å gjøre litt Rush/Supertramp-aktig popoperetter – erkebritisk tristesse – har Keane lykkes med.

23 år etter starten, og 16 år etter debutalbumet – og med seks års pause, er de tilbake, spillekåte som tenåringsgutter igjen.

Og med entusiastiske fans, de fleste nå mid-30s, som digger dem.

Fansen foran scenen synger så engasjert at Mr. Chaplin virker oppriktig rørt og beveget av tonene de klarer å få frem. Her er er det organisk og naturlig, ikke noe påtvunget «la-oss-synge-sammen».

Fem helt kurante sanger fra Cause & Effect, det nye albumet, spilles, men uten at albumet nevnes, kun én eneste gang, så vidt.

Det er de moderne klassikerne som skal ruve og runge, og gud bedre – for en lyd.

Sjeldent god konsertlyd hvor hver eneste setning av vokalen kan høres, hvor bassen (fra Jessie Quin, med siden 2007) er i balanse og trommene ligger i et fjellstøtt landskap med tonnevis av tangent-briljering.

Sceneshowet ellers var lik null. Noen enkle lys og noen flate flater bak på scenen. Ingen LED-skjerm, ikke noe som helst. Like greit? Tom Chaplin er i det minste utadvent, der de tre andre er mutte.

I det hele tatt er det umulig å ikke bli imponert over disse fire karene. Det putrer litt fra en bærbar Mac, med noen få lyder og set-ups, men i det store og hele er det live – rett fra lævra.

Jeg gikk fra Sentrum scene litt mer emosjonell og enda mer tankefull enn da jeg ankom. Gud bedre, dette var bra!

Keane

Hvor? Sentrum scene, Oslo
Når? fredag 7. februar 2020

Dette spilte de:
You’re Not Home
Day Will Come
Nothing in My Way
Spiralling
We Might as Well Be Strangers
Love Too Much
Bend and Break
You Are Young
Strange Room
Disconnected
The Way I Feel
She Has No Time
Phases
Everybody’s Changing
Is It Any Wonder?
Try Again
A Bad Dream
Silenced by the Night
This Is the Last Time
Bedshaped
Somewhere Only We Know

Ekstranummer:
I’m Not Leaving
Crystal Ball
Sovereign Light Café

ANNONSE
Si din mening om denne artikkelen

kommentarer

Powered by Facebook Comments

Du vil kanskje også like